Besøk av våre kjære søstre og Bjarte

I sist uke hadde vi besøk, og det var mye som stod på programmet. Samme dagen drog vi til Cuenca,som er en koselig fjellandsby. Der tilbrakte vi hele helgen, og Cuenca hadde mye spennende å by på. Vi besøkte flotte katedraler, badet i varme kilder, spiste nydelig grovt brød(det vokser ikke akkurat på trær her), besøkte en utsiktstopp og heklet pannebånd. Temperaturen i Cuenca var ikke akkurat som her i Guayaqil, så vi gikk alle på en liten smell der med baggene våre fulle av singleter og shortser. Men vi klarte oss fint:) Her er noen bilder fra besøket:

Her besøker vi en katedral

Her er alle chicas bonitas på rekke og rad...enjoy!

Her selges det is

Etter Cuenca tilbrakte vi 5 dager her på Casa Alianza.Vi voluntører begynte å jobbe i forrige uke, så Margrete og Maria brukte uka til å bli kjent med byen Guayaquil. De besøkt blant annet Malecon (som er en stor og fin promenade), indianermarked, Bahia (som er et uendelig stort prutemarked) og Las Penas(som er 444 trappetrinn opp til et fint utsiktssted). I tillegg fikk de en omvisning i arbeidet Misjonsalliansen driver her nede og besøkte både kirker, skoler og fotballbanen i slummen.

Odd Magnus og Bjarte

Helga tilbrakte vi i surfeparadiset Montanita. Det ble noen herlige dager med sol fra skyfri himmel, noe som ikke er en selvfølge her i regntiden. Linn og Jonna fikk til og med prøvd seg litt på surfebrettet. Vi storkoste oss med noen avslappende dager på stranden:)

Linns tankeboks

Da var vi i gang. Jeg sitter her ved bassenget og ser tilbake på første uke på jobb, ferieskole i en kirke på Isla. Sør i slummen i Guayaquil. Det var stort å komme i gang. Man kan bli litt frustrert over at man ikke kan språket, og det er vanskelig for barna å forstå at vi ikke snakker mye spansk. Men frustrasjonen går fort over til glede og stor takknemlighet når man ser alle de herlige smilene, latteren og energien til disse herlig ungene.

Det største for meg var nok å få danse med disse barna. Jeg tenkte jeg skulle lære de en dans til ”Joyful, joyful” fra filmen ”Sister Act”. Den entusiasmen jeg så og opplevde da jeg sto foran og danset sammen med de, kommer til å sitte i meg for resten av livet. Jeg følte nesten at jeg smilte rundt. Det var så stort. I Norge er vi litt sjenerte når vi skal gjøre ting, og vi gjør ikke noe vi ikke føler vi kan (i hvert fall føler jeg det sånn). Men disse barna her, de danset av hele sin sjel og strålte som stjerner. Ingenting er flaut liksom. Det er så deilig! Det følte som om hele taket skulle løfte seg da vi danset til ære for Herren.

En annen ting som satte spor i meg, og tankene mine i gang, var da vi første dagen skulle leke noen leker. Det var litt kaos fordi det regnet, og alle 75 barna måtte være inne i den lille kirka. Det var vanskelig å dele inn i grupper med store og små, og alle lekene vi hadde forberedt gikk ikke så bra. Da foreslo hun ene av lederne i kirka at vi kunne leke stolleken, men bare med en ball i stedet. Vi sto i en ring, musikken var på, og ballen skulle gå rundt. Den som hadde ballen da musikken stoppet, var ute. Dere skulle sett de ansiktene på barna når vi lekte, og da mener jeg ALLE barna i alle aldre. De synes det var sååååååååååååååååå gøy, og holdt på å le seg skakk hver gang noen gikk ut. Det sier mye om hvor lite som skal til, og hvor stor livsglede de har.

Jeg kjenner jeg sitter med stor takknemlighet, etter en uke på jobb, fordi jeg får mulighet til å være her og oppleve alt dette.

Første uke på jobb er over, vi har begynt på ny, i en ny kirke. Jeg er blitt syk, men satser på at noen dager i ro vil gi meg masse energi igjen. Jeg ser fram til flere store gleder i hverdagen.

Håper alt er bra med dere der hjemme, og legg gjerne inn kommentarer på innleggene våre, så skjønner vi at dere henger litt med liksom:)

-Linn pinn

Jada, vi har kjøpt oss Mammabukser!

Vel er det 2 uker siden, men nå kommer innlegget. Bedre sent enn aldri, eller hva folkens?

Da vi kom hit til Guayaquil skjønte vi fort at vi (Maria, Anne Line og Linn) hadde vært sabla flinke til å pakke. I forhold til resten av folket her, hadde vi kanskje med oss ¼ enn hva alle andre hadde med av klær. Da Maria og Anne Line hadde vært på shopping en dag, og kom hjem med litt mer klær, skjønte Line og Linn fort hva som måtte gjøres: VI VILLE OGSÅ HA MAMMABUKSER!

Til Rio Centro bar det av sted med Maria og Anne Line på slep. Noen måtte jo vise oss hvor disse formidable mammabuskene hang. Mammabuksene blir selvfølgelig solgt på supermarkedet sammen med mat og alt anna stæsj. Da vi fant de skulle Linn bare spør om de hadde en størrelse større, mens dama som ekspiderte ser rart på Linn og sier: ” Pero este es por... (men denne er for) og viser gravid mage med hånda. Linn responderer: ”Si, si, yo sé!” (Ja, ja, jeg vet det!). Hvordan kunne hun vite noe om vi er gravide eller ei?? Hallo??
Men bukse fikk vi, og storforbøyde er vi! Bare se!:

Maria snakker med sykehuset om ultralydtime. Dersom dere ønsker å vite navn på fedrene, må dere spørre hver enkelt av oss.

3 grunner til å kjøpe Mammabukser:
1) De er sykt digg og stretchy å gå med
2) Du kan spise så mye du vil, utenom å tenke på at bukse snart sprekker.
3) Det er et godt kjøp med tanke på langsiktighet, du kan ha den helt til du er ferdig med å være gravid, alle de gangen du tenker å være gravid.
+ en ekstra grunn for å kjøpe de her i Ecuador: det er sykt billig! Du får mye for pengene, kan anbefales:)

Ps: Vi er rimelig fornøyde med det som er inni magene våre også altså.... bare sånn hvis noen var i tvil om det:)

Yes, endelig oppdatering!

Vi sender dere igjen rett over til fellesen, http://www.3jenterogengutt.blogspot.com/ . Der kan dere lese om en digg uke!